Til sammen gikk vi i seks dager, den såkalte coca cola ruta. Hver dag ble vi vartet opp med tre retters middag, popkorn og te, og egg og bacon til frokost. Servicen var upåklagelig og bærerne gjorde alt de kunne for at vi skulle få en super tur.
Dagsetappene var relativt lettgåtte, men selv om vi gikk pole pole pustet og peste vi og lurte på hvordan vi skulle klare å nå toppen. Siste turen til toppen var utrolig tøff. Vi fikk tre timers ”søvn” (sov ingenting), før vi ble vekket opp og skulle gå midt på natten. Vi begynte å gå fra 4700 moh og skulle nå toppen på 5895 moh. Uten mat, kvalme, svimle og med vonde mager gikk vi oppover i syv timer, og utrolig nok nådde vi alle toppen! En helt fantastisk opplevelse. Etter 14 timers vandring, ingen søvn og lite mat, nådde vi endelig hytten vi skulle overnatte vårt siste døgn på. Vi hadde en helt super tur, og er kjempe stolte av oss selv for at vi alle nådde toppen.
Etter to dager i normal høyde, med støle, slitne og vonde kropper bestemte vi oss for å delta på Kilimanjaromaratonet. Sent kvelden før maratonen gikk vi haltende bort til påmeldingsstedet og fikk meldt oss på etter at påmeldingsfristen hadde gått ut. Søndagsmorgen klokka syv stod Kristine og to av fysiostudentene klare på målstreken for å løpe halvmaraton. Marie deltok på ”fun run” runden, og hadde selvfølgelig vunnet, hvis det ikke var for at hun løp hånd i hånd med en liten gutt fra Mkombozi. Men hun fikk seg en t-skjorte på målstreken og var storfornøyd med det!
Lørdag var vi på artist evening på Mkombozi. Det arrangeres hver siste lørdag i måneden. Der kan de av guttene som vil opptre med sang, dans og drama. Opptredene gikk mye i hip hop og rap, så det er ingen tvil om hva som er favoritten. Guttene var flinke og skapte mye liv og røre. Vi koste oss og klappet med.
Haaper alle har det flott!!
Hei!
SvarSlettGratulerer med en vel gjennomført tur. Det var spenstig gjort. Kristine nå får du spørre din bror og bestefar om hvor høyt de har vært.
Hilsen Jorunn og Tormod.
Hei
SvarSlettGrattis - kjempeflott. Eg må sei eg er litt imponert no, Marie. Sist søndag, i bursdagsbesøk hjå bestefar, snakka me om deg og turen du skulle på.
Høyrest ut som turen har gitt minne for livet.
Her hjå oss er det dessverre kvitt så lang auga kan sjå - mykje, mykje snø.
Ha det fint.
Tusen takk for kjempekoseleg kort.
Helsing tante Audhild